Mahmoud har høflig akseptert vår invitasjon til å bli intervjuet på en liten cafe noen få minutters gange fra teltet sitt i Souda leiren, selv om han da krysser en grense han vanligvis foretrekker å unngå.
Øyen Chios har to virkeligheter: En er det normale, avslappede livet utenfor sesongen, på en pittoresk Gresk øy, hvor innbyggerne er fri til å hoppe på en ferje eller et fly for å komme til et annet sted de ønsker.
Den andre er en grå, dystopisk sone med piggtråd, telt flagrende i vinden og portable hytter med
UNCHR(Høykommisæren for flyktninger)-logo: Et hjørne av Europas nye flyktningeleir-skjærgård. Tiden beveger seg annerledes med en gang du kommer inn i denne verden. Beboerne blir tynget ned med lommene fulle med offisielt papirarbeide, som å være fanget i et mareritt hvor de ikke kan unnslippe en plageånd.
Mahmoud kom inn i denne verden for snart tre uker siden, klemt inni en liten båt med 43 andre håpefulle. Han er en forsiktig 19 åring med gode manerer fra Algerie, som med et smil om munnen sliter med å følge skolegutt fransken til sine intervjuere. Han går igjennom sitt tidligere liv på Facebook sammen med oss. Med sin bleke hud, brune hår og et kort skjegg, kunne han være fra hvor som helt i Europa, poseringer og selfier med sine venner på mobilen ikke noe annerledes enn de fra utallige andre tenåringer på dette kontinentet. The tidligste er et bilde av han og hans tvillingbror som småbarn i matchende blå selebukser.
Bildene avslører at hans lidenskap er fotball. Hjemme brukte han å spille hver dag og han trente hjembyens fotball-lag. Han er en dedikert Barcelona-fan.
Mahmoud forlot skolen som 15-æring og begynte å arbeide på en fast-food restaurant for å hjelpe familien økonomisk. Dessverre fikk faren en ryggskade da han var på jobb, og Mahmouds lønn var ikke nok for å understøtte familien. Han måtte finne en bedre betalt jobb. En onkel som jobber som bilmekaniker i Frankrike så ut til å kunne tilby en mulighet. Men en algerier får døra slengt i ansiktet alle steder. Tre ganger forsøkte han å få et visum til Frankrike, men uten hell. Hans valg var da enten en farefull 3-dagers ferd over Middelhavet, eller en 45 minutters tur over de Egeerhavet. Med sparepenger som moren ga han, tok Mahmoud en flytur til Istanbul, for så å reise til Izmir. Han Facebook innlegg viser han er trist etter å ha forlatt Algerie, men rolig fordi reisen har begynt.
Det tok en måned å arrangere krysningen til Hellas. I motsetning til mange andre i Souda leiren, sier Mahmoud at han ikke opplevde noe fiendskap eller overggrep i Tyrkia. Det verste var å vente i det primitive bostedet menneskesmuglerne tilbød. Ettersom det var 12 personer i et rom, måtte han sove på bare golvet, uten sengetøy. Hans kunnskaper som kokk ble nyttige, ettersom han ble gruppens kokk gjennom denne ventetiden.
De tre første forsøkene på å komme til Chios endte med at den tyrkiske kystvakt avfyrte varselskudd fpor å få båten deres til å snu. Hver gang ble han anholdt, fotografert og måtte avgi fingeravtrykk. På fjerde forsøk klarte de å komme over til Chios.
Nå deler han telt med tre andre unge algirere, en tuniser og en marokkaner. De vil alle gjerne til Tyskland, Mahmouds drøm er fortsatt å komme til Paris. Hvordan takler han livet i Souda leiren ?
Han gir tommelen opp, selv om hendene hans skjelver litt. Han kom et par dager etter det nylige angrepet fra høyre-populister, og noen har startet å drikke på nettene for å håndtere stress og frustrasjon over sitt forlengede opphold i leiren.
Dette fører til stadige kamper. Følelser kan glimte til akkurat som været. Den trette tålmodigheten i middagskøen knuses av en plutselig oppblussing av følelser, frynsete av måneder med pålagt lediggang på grunn av det nådeløse byrokratiet av Europas gjestfrihet. Alt-i-alt ser det ikke ut som om disse forhold har innvirket på hans sympatiske natur, så langt.
Vi avslutter intervjuet og går tilbake over den usynlige linjen til leiren. Med sin lyse hud ville ikke Mahmoud være mulig å skille fra de andre europeiske turistene som besøker Chios. Men det er vekten av det europeiske byråkratiet han bærer på, et nett av EU politiske forkortelser begrenser hans kroppsspråk, og får han til å føle det er ubehaglig å gå rundt i byen.
Uansett hvilken status myndighetene til slutt gir han, så er han likevel en ungt menneske som ønsker en sjanse til å jobbe hardt, utøve sin favoritt sport og få en familie, akkurat som alle andre.
Den triste ironien er at Europa har en aldrende befolkning som trenger akkurat den slags energi og entusiasme folk som Mahmoud kan tilføre et samfunn.
Den eneste trusselen han kan utgjøre, er mot motstander-laget på fotballbanen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Jeg vurderer kommentaren din før jeg godkjenner eller avviser. Bare vær saklig og ærlig og normalt høflig. Hvis man sier noe ufordelaktig om enkeltpersoner må man forelegge bevis på påstanden.